Long time no blogg!

Jeg har vært nokså opptatt den siste tiden, selv om jeg egentlig ikke har vært det i det hele tatt. Greia er vel egentlig at jeg ikke har blitt noe mindre oppslukt i K siden forrige gang jeg skrev noe her. Det er vel heller motsatt. Jeg vasser rundt i en evig stor sørpe av forelskelse. Jeg hadde nesten glemt at man kunne like noen så godt. Når jeg er med henne føles det som om å være i himmelen, selv om det egentlig blir et litt teit bilde i og med at jeg ikke er kristen. Dessuten tror jeg himmelen er mindre behagelig sånn rent fysisk. Lav konsentrasjon av O2 og bikkjekaldt. Hvem faen vil leve der for evig? Himmelen høres likevel bedre ut enn å sammenligne med en plass jeg liker å være. "Når jeg er med K føles det som jeg er på Virgin Megastore!" Klinger liksom ikke like bra…dessuten er det mye bedre å være med K enn å være på Virgin.

Den relativt sunne studentdietten jeg hadde i starten av oppholdet her i Trondheim har blitt mer eller mindre forkastet. Den siste uka har jeg levd på cheesburgere fra McDonalds, calzone fra 7Eleven, coco pops frokostblanding, snickers, og andre minne sunne ting. Egentlig litt digg, men ikke spesielt økonomisk, så jeg må nok roe meg ned litt og gå delvis tilbake til knekkebrødene og makrell i tomat på tube. Dårlig stemning.

K har vært syk de siste par dagene. Hun beskrev symptomene for meg, og vips et par timer etter hadde jeg de samme symptomene. Merkelige greier det der. Så nå er jeg vel det man kan kalle frivillig syk. Jeg kunne jo holdt meg totalt unna henne, men det er jo stein stokk umulig.

Det er faktisk nesten litt koselig å være syk sammen. Selv om selve sykdommen suger banan. Ligge i den heftig store senga til K og glane på "Californication", drikke Ricola te, og ellers ikke gjøre så sykt mye annet. Ok da, vi sto litt på snowboard også.

På Lørdag var meg og K på samfunnet sammen med M og så på Major Parkinson konsert. De var ganske så gode live, men lyden var litt feilinnstillt så det ble litt sånn gromsete. Dessuten er ikke "Knaus" den beste scenen på samfunnet, men det var stas nok. Bortsett fra at det var helvetes varmt der og at vi holdt på å få infarkt da konserten var ferdig.

På vei hjem fra Samfunnet møtte vi på L som er kjæresten til M. Han var like sørpe dritings som jeg er sørpe forelska…ok kanskje ikke så ille. Anyway. Han proklamerte over hele Trondheim sentrum at "I LOVE THE COCK!", før han etterpå konkluderte med an vann var for lesber og konjakk for mannfolk… deretter tok han seg en diger slurk vann før M og L fikk dratt seg hjemover. Staslig.

Tidligere nevnte "Californication" er forøvrig en genial serie som nettopp har kommet ut i sesong 1 box-set. Serien har gått på TV2, men fikk ikke den oppmerksomheten den fortjente. Genial serie! Plukk den opp og le.

Dagens soundtrack er fra de samme som spillte på Samfunnet. Enjoy!

Soundtrack: Major Parkinson – Death in the Candystore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi hadde nettopp kommet inn døra til K etter å ha vært på Rema 1000 ved Leutenhaven. Jeg holdt på å ta ut en Dr.Oetker pizza fra pakningen mens hun dillet med noe annet. Jeg oppdaget til min store forferdelse at pizzaen ikke var frossen men ganske sånn slapp og daff.

"Faen da, jeg hater når de ikke er stive. De er så vanskelige å putte inn i ovnen da" sa jeg lettere oppgitt. Jeg blir tross alt oppgitt over de minste ting.

"Ting som ikke er stive er stort sett vanskelige å putte inn" kom det nøytralt fra K i beste Knut Nærum stil før hun så på meg.

Latterkrampe. Jeg tenkte koffert med en gang hun sa det, og hun sa det nok fordi hun tenkte koffert. Jeg lo, og lo, og armen min gjorde helvetes vondt, og da lo jeg ennå mer. Jeg ler nemlig alltid av meg selv når jeg er krøpling. Så nå spør du vel deg selv hvorfor armen min gjorde helvettes vondt og hvorfor jeg omtaler meg selv som krøpling. Den historien kommer nå.

K hadde dratt på jobb, og etter mye om og men klarte jeg også å dra meg opp av senga. Dette var tidligere samme dag forresten. Jeg fikk fryktelig lyst på en dobbel cheesburger fra McDonalds (ikke spør hvorfor), så jeg kasta meg på sykkelen og duret ned mot torget. Jeg var fryktelig opptatt av noe jeg ikke husker og glemte å se på veien, så hjulet satte seg plutselig litt sånn fast i en slags sprekk, styret vrei seg og jeg fløy totally på trynet. Reiste meg øyeblikkelig og anet fred og ingen fare, vrei styret tilbake, syklet 20 meter og besvimte som en annen dust. Stemning.

Våknet av at en fyr som hadde gått bak meg rista i meg og spurte om det gikk bra. "Jada, jeg tror det" sa jeg som den sta hesten jeg er. Reiste meg opp, tok en tyggis fra lomma…og besvimte igjen. Da jeg våknet hadde fyren ringt ambulanse. Inn med meg, oksygen opp i nesa. Forfriskende! Nå var jeg egentlig helt fin i hodet igjen, så nå begynte jeg å merke andre ting. Armen begynte å gjøre helvettes vondt. Jeg hadde landet på albuen, og kakket hodet litt nedi. Uten hjelm selvfølgelig. Det ser jo ikke noe kult ut…

På sykehuset/legevakten konstaterte de lett hjernerystelse, men ikke noe brudd i armen. Den var bare (er fortsatt) fryktelig hoven og totalt ubrukelig, Det begynner å hjelpe nå, men i hele går var jeg til de grader krøpling og følte meg relativt patetisk. Noe som fører til at jeg ler, noe som fører til ennå mer smerte. Ond sirkel det der.

Jeg fikk beskjed av legemannen om at jeg måtte være under tilsyn i 24 timer, og vekkes 2 ganger i løpet av natten for å sjekke at jeg ikke var død eller no. Så da ble det tilbake til K igjen, noe som jo var fryktelig koselig. Selv med most arm og lett hjernerystelse. Hun er så snill!

Nå har jeg kommet meg hjem og sitter med en Daim balltopp is, mens jeg digger til random musikk og håper at armen skal bli ennå bedre til i morra. Jeg hater når jeg er krøplete og alt tar lang tid. Jaja, det var i det minste min første tur i ambulanse, så det var jo fryktelig artig. Oksygen var digg.

Dagens soundtrack har samme tittel som hånda mi hadde i går da den var rød og hoven. Den er dessuten dritkul. Jah!

Soundtrack: Nick Cave & The Bad Seeds – Red Right Hand

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mandag. Ny uke, samme muligheter.

Så, hva har skjedd siden sist? Joh, det skal jeg nemlig fortelle nå, så hold kjeft. Det har nemlig skjedd en hel del. Vel egentlig ikke så fryktelig mye, men nok for en stakkars student som er mest komfortabel med å sløve rundt.

Onsdag i forrige uke led vi kommende filmvitere oss gjennom den tyngste filmen dette semesteret. Det er en viktig film filmteknisk sett, men den er fortsatt JÆVLA kjedelig! Vi snakker her om D.W. Griffith’s "Birth of a Nation" fra herrens år 1915. For de av dere som ikke har hørt om denne kan jeg fortelle at det er en stumfilm på 3 timer og 10 minutter. Det innebærer over 3 timer med bombastisk og til tider fryktelig masete klassisk musikk. KONSTANT! Da vi var ferdige med å se føltes det som om noen hadde voldtatt trommehinna mi med en tuba. Jeg syntes virkelig synd på kinogjengere i 1915, for det der var grusomt. Det visste sikkert ikke de, men gud det får være grenser!

Handlingen i "Birth of a Nation" er relativt rasistisk. Eh…veldig rasistisk! Her snakker vi om de tøffe sørstatene, og slemme negere, og Ku Klux Klan som rir inn på slutten og totally saves the day fra alle slemme svarte folk. Hell yeah! Det er nesten en 3 timer lang reklamefilm for KKK. Det er som sagt det tekniske og ikke den fantastisk gripende historien denne filmen blir husket for.

Som alle filmer hadde den selvfølgelig sine morsomheter. Det vil si…vi syntes det er morsomt nå, i og med at filmen er så gammel. Når feks. en ungjente faller minst 20 meter ned et fjell og rett i en stein med hodet først, men overlever lenge nok til å hviske noen ord til sin kjære bror. Jeg tror det var broen. Satser på det! Det er også ganske viktig når Jesus viser seg for de heltemodige Ku Kluxene etter de har drept alle de slemme svarte. Alle vet jo at Jesus ikke liker svarte. For ei røre! Nok om det.

Torsdag hadde jeg bursdag. Hurra for det og sånn! Jeg feiret med å gjøre stort sett veldig lite. K var på besøk. Det var koselig. Hun hadde kjøpt boken "Kamikazekaniner" til meg i gave. Akkurat min type småmorbide humor. Små søte kaniner som tar livet av seg selv på utspekulerte måter. Fantastisk.

På Fredag var meg og K på "Den Gode Nabo" og drakk vin. Veldig koselig. Etter det gikk vi hjem til K og hadde det litt mer koselig. Så koselig at jeg ble der til Søndag. Da ble jeg nemlig kastet vennskapelig ut pga et familiebesøk. Som jeg sa til henne selv så begynner jeg å bli farlig glad i henne, og det føles som om vi har kjent hverandre i 3 år og ikke i 3 uker. Det er litt rart, men jeg liker det. Fortapt i henne? Meg? Godt mulig! Hun er verdt å være fortapt i…hvis det går ann å si.

I dag tror jeg det er kino på gang, også må jeg få i meg noe mat. Summen på konto begynner å minke, så i dag blir det vel en studenklassiker deluxe. Pasta med smør og ketchup! Når jeg tenker over det fortjener jeg det vel siden jeg skjemte meg selv bort med finnbiff fra Fjordland for et par dager siden. Skamme seg!

Dagens soundtrack. Jah, hva er dagens soundtrack? Trenger no energisk!

Soundtrack: Sonic Syndicate – Jack of Diamonds

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tirsdag

Jeg våknet i dag opp til den forferdelige nyheten om at Don LaFontaine er død. Tordenstemmen. Stemmen som satte standarden. Den udødelige stemmen (tydeligvis ikke) er nå borte.

For de av dere som ikke vet hvem Don La Fontaine er så kan jeg fortelle at han stort sett går under navnet "trailer-mannen". Det er han som har hatt fortellerstemmen på mesteparten av det som kan krype og gå av filmtrailere fra Hollywood. Det er ham vi kan takke for  fantastiske trailersetninger som "In a world…" og "One man…" og "What seemed like…"

Stemmen til Don LaFontaine kunne brukes til alt. Han kunne sagt hva som helst og det ville hørtes genialt kult og episk ut. Dette har diverse komikere merket seg, og det finnes flere gode parodier der ute. Pablo Francisco har kanskje den mest kjente parodien som er sett ihjel på Youtube. Ingenting slår originalpersonen etter min mening. 750.000 TV spots, og 5.000 filmtrailere. Må bare ta av seg hatten fo det!

Her er en liten minisak på 5 min om helten. R.I.P

Nok om død og elendighet

Nå har jeg fått kjøpt skolebøker. egentlig fryktelig imponerende til å være meg. Pleier normalt ikke å få gjort det før i November sånn ca rett før eksamenstider. Vi har også fått uteldt semesteroppgaven i det ene filmemnet. Vi skal sammenligne Coppola’s "The Conversation" med Spielberg’s "Jaws" når det gjelder bruken av mise an scene, kinematografi og lyd. Virker som en helt grei oppgave. Ikke drømmen, men langt ifra verdens undergang (det sier jeg nå).

På Torsdag har jeg bursdag og tar steget opp til 22. Så da har jeg etter min egen tidsregning 3 år igjen å leve. Når man passerer 25 er man tross alt voksen for godt. Mulig jeg klarer å karre emg fast et par år til og overlever til 27. Det er lov å håpe! Tenker det blir en liten minifeiring på Den Gode Nabo på Fredagen, selv om jeg ikke er så fanav å feire meg selv.

I dag skal jeg grafse i meg kyllingvinger og se på "Curse of the Golden Flower" som jeg patetisk nok ikke har fått sett ennå, selv om den er fra 2006. Sløvt av meg. Hvis jeg virkelig er i glanehumør skal jeg også se "Disturbia" siden jeg bare har sett den en gang.

Jeg var innom jobben til K tildigere i dag. Det var fint. Hun får meg alltid til å smile, også blir jeg litt sånn småteit. Stemning! Jeg fikk også plukket opp "The Orphanage" fra Platekompaniet. Veldig fin grøsser. Anbefales til alle som ikke har sett den.

Dett var dett for i dag!

Dagens soundtrack er det ikke så mye å si om. Jeg liker det. End of story

Soundtrack: Kamelot feat. Simone Simons – The Haunting

Tips oss hvis dette innlegget er upassende